Historien om Keeshonden er ganske så fasinerende. Keeshonden er en meget gammel rase som er velkjent i noen land og heller ukjent i andre land.

Keeshonden ble av adelen på 1700 tallet ansett for å være en motehund, mens den blant "vanlige" mennesker ble brukt som vakthund. Funn gjort av raseinteresserte arkeologer viser sport etter slekten "Canis Familiaris Palustris" helt tilbake til yngre/eldre steinalder (ca. 5000 å.f. kr.)

Det foreligger en del teorier basert på legender og kunnskaper om at den hollandske Keeshonden og dens tyske variant Wolfspitz stammer fra den nordlige halvkule. Funn av kunst i disse områdene viser Keeshond lignende motiv som bekrefter disse teoriene

Keeshonden er klassifisert som spisshund som bl.a. kjennetegnes ved at halen "krølles" oppover ryggen og sin livlighet. Selve ordet Keeshond er bygget på ordene "kees" som betyr Cornelis/Cornelius og "hond" som ganske enkelt betyr hund.

Rundt 1781 brøt det ut borgerkrig lignende tilstander i Holland. Partene bestod av Orangeristene (fulgte lederen William Oranges politiske budskap og Patriotene eller "Keezen" som Orangeristene kalte dem. Lederen for Patriotene het Cornelius de Gyselaar og han hadde en hund som sin faste ledsager. Siden ordet "kees" er et kallenavn for Cornelius er det rimelig å anta at vi har finner opphavet til Keesens navn - KEESHOND.

"Kees" de Gyselaar's "hund" ble et symbol for de hollandske Patriotenes parti, - et symbol for opprørerne. Da disse siden tapte det politiske slaget ble rasen hardt rammet. Ingen ville jo vedkjenne seg en slik hund etter det som skjedd. Mange Keeser ble avlivet og rasen levde under tunge kår i lang tid som de fattiges og båtfolkets hund

Gjenoppbyggingen av rasen skjedde etter at noen raseentusiaster for alvor startet seriøst oppdrett og de Keeser vi har i dag kan nok med rette takke disse menneskene for sin eksistens.

To av disse entusiastene var Miss van der Blom - hollandsk oppdretter og Mrs. Wingfield Digby fra England. Disse to oppdretterne hadde god kontakt med hverandre og utvekslet avlsdyr. Etter hvert våknet interessen for rasen og det ble etter hvert flere og flere seriøse oppdrettere.

Rasen virker tiltrekkende med sin vakre pels som på grunn av den rikelige underullen står ut fra kroppen. Spesielt påfallende er den kraftige manlignende kraven rundt halsen og den buskete halen som bæres kjekt over ryggen. Det reveaktige hodet med de kvikke øynene og de spisse, små tettsittende ørene gir rasen dens karakteristiske kjekke uttrykk. 

Keeshond er en rase som alltid er oppmerksom, livlig og usedvanlig hengiven overfor sin eier. Den er meget lærevillig og lett og oppdra. Dens mistro overfor fremmede og dens manglende interesse for jakt gjør den til den ideelle vokter av gård og grunn; verken engstelig eller aggressiv. Spesielt kan fremheves at rasen tåler allslags vær, er robust og har en høy levealder.

På Keeshond er proporsjonene viktig. Forholdet mankehøyde:lengde skal være 1:1.

Mankehøyden er 49 + - 6 cm og den har en vekt som passer til størrelsen

Hode:
En Keeshond har ett middels stort spisshundhode som sett ovenfra er bredest bak og avsmalner kileformet mot snutespissen. Stoppen er moderat til markert, men aldri utpreget. Snutepartiet er ikke for langt, verken grovt eller snipete, men i proporsjon til skallen. Nesebrusken er liten, rund og helt sort. Leppene er gjennomfarget sort og godt sluttede. De danner ikke noen fold ved munnviken. Rasen har normalt utviklede kjever med saksebitt og komplett tannsett (tangbitt dog tillatt) Kinnene er mykt avrundete, men ikke fremtredende.
Øyne:
Øynene på en Keeshond er middels store og mandelformede, lett skråstilte og mørke. Øyelokksranden skal være sort.
Ører:
Ørene er små, trekantete, spisse og relativt tettsittende. De er høyt ansatte og bæres alltid rett opprettstående med stive spisser.
Hals:
Halsen er middels lang og bredt ansatt i skuldrene. Den har en lett nakkebue uten løs halshud og er dekket av en manlignende pelskrave.
Front:
Fronten på Keeshond er rett og ganske bred. Den har ett langt og skråstilt skulderblad som er meget velvinklet mot den like lange overarmen. Skulderen er muskuløs og stramt tilliggende til brystkassen. Keeshond har kraftige albueledd som ligger tett til brystkassen, og de er verken inn- eller utoverdreid. Underarmen er middels lang og grovlemmet i forhold til kroppen. Den er helt rett med gode faner på baksiden. Mellomhånden er kraftig og middels lang. Den danner en 20' vinkel med underarmens loddrette forlengelse.
Poter:
Potene er så små som mulig. De er runde og sluttede, såkalte kattepoter, med godt velvede tær. Klør og tredeputer er sorte. Utgangspunktet i overlinjen er spissen av de opprettstående ørene og går derfra i myk bue over i den korte, rette ryggen. Den buskete, ringlete halen, som tildels dekker ryggen, avrunder silhuetten.
Manke:
Manken går umerkelig over i den kortest mulige, rette og stramme ryggen.
Lende:
Lenden er kort, bred og kraftig og krysset er bredt og kort, men ikke avfallende.
Brystet:
Brystet er dypt og godt hvelvet med velutviklet forbryst og brystkassen når lengst mulig bakover med bare moderat opptrukket buk.
Hale:
Den meget buskete halen er høyt ansatt og middels lang. Direkte fra haleroten føres den oppover og rulles forover og ligger godt ned mot ryggen. Dobbel krøll i spissen tolereres.
Bakpartiet:
Bakpartiet på en Keeshond er meget muskuløst med kraftige bukser ned til haseleddet.
Lår og underlår er omtrent like lange. Kneleddene er moderat vinklet og kraftige og dreies verken inn- eller utover under bevegelse. Mellomfoten er middels lang og meget kraftig og den står loddrett på bakken. Potene er så små som mulig, runde og sluttede, såkalte kattepoter, med godt velvede tær og sterke tredeputer. Klør og tredeputer er mørkest mulig.
Bevegelser:
Bevegelsene er flytende og spenstige med godt fraspark.
Hud:
Huden ligger stramt inntil kroppen uten folder.
Pels:
En  Keeshond har dobbelt hårlag: Lange, rette, utstående dekkhår og kort, tykk vattlignende underull. På hodet, ører og forsiden av for- og bakben og poter er pelsen kort og tett, nærmest fløyelsaktig. På resten av kroppen er den lang og rikelig. Pelsen er ikke bølget, kruset eller ragget og det er ingen skill langs ryggen. Hals og skuldre er dekket av en tett man. Det er gode faner på baksiden av forbena. Bakbena har fyldige bukser fra krysset og ned til haseleddet. Halen har ett busket hårlag.
Farge:
Fargen på en Keeshond er sølvgrå med sorte hårspisser. Den har mørk snute og ører og rundt øynene en tydelig tegning som består av en fin sort linje som går skrått fra ytre øyekant til nedre øreansats, og markerte linjer og sjatteringer som danner korte men uttrykksfulle øyebryn.  Manen og skulderingen er lysere farget. For- og bakben er er sølvgrå uten sorte tegninger neden for kneledd, bortsett fra en svak strek over tærne. Halespissen er sort og halens underside og buksene er sølvgrå.

Ett hvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.

Bygningsfeil, for flatt hode og utpreget eplehode, kjøttfarget nesebrusk, lepper og øyelokksrender, hengende lepper, tannmangel, for store og for lyse øyne, for dårlige bevegelser og manglende ansiktstegninger.

Ikke lukket fontanell, over- eller underbitt, innrullete eller løse og hengende nedre øyelokk, kippører, tydelige hvite flekker og aggressivitet.

Hannhunder skal forøvrig ha to normalt utviklede testikler på normal plass.

I overkjeven skal Keeshond ha 6 fortenner, 2 hjørnetenner, 8 forjeksler og 4 jeksler

I underkjeven skal den ha 6 fortenner, 2 hjørnetenner, 8 forjeksler og 6 jeksler